Bergulgruppens Felles Interesser.

            Skriver om   Fisking                                      

Fisking har vært en naturlig del av min friluftsinteresse, sjøl om denne form for aktivitet aldri har utviklet seg til en lidenskap hos meg på samme måte som Fotografering og Jakt.

De første fisketurene gikk nok til kaia ved Meraker Smelteverk i Muruvika. Her fiska vi med et enkelt snøre med en liten angel, som oftest egnet med blåskjell. Fra tid til annen ble nok også redskap som sluk og pilk brukt fra kaikanten. Men å ligge på kaikanten, - slik at man kunne se fiskene som befant seg under var veldig spennende for oss ungene. De fiskeartene vi fikk var:  Sei, Torsk, Hyse, Hvitting, Sandflyndre, Bergnebb, og Ulke. Det var nok også enkeltfangster av andre arter, så som Steinbit og Sjøørret.

En gang (ca. 1965) fant Bergul Roger og jeg en ganske stor breiflabb som hadde strandet oppe i en dam på et svaberg ute på Flatholmen. Denne tok vi med oss, - tredd inn på en staur som vi bar mellom oss på skuldra. Sporden på fisken subbet da i marka.Er litt usikker på hva vi gjorde med den, - men fotografert  tror jeg ikke den ble. Ca. 30 år seinere fant jeg på ny en strandet breiflabb av omtrent samme størrelse ute på Flatholmen, - ca 100m fra der vi fant den første. Denne ble fotografert.

Breiflabb strandet i fjæra på Flatholmen

Med markstang i Venna

Innlandsfiske fikk jeg ”opplæring” i da jeg var i Mostadmarka hos bestefar Johan og onkel John i Inervenna i Mostadmarka.  Vennatjønna og Vennaelva var passende store objekter å trene fiskelykken i.

Tjønna lå i en avstand av 50m fra husa på heimgården til mor mi, og med ei lang bambusstang, ei enkel snelle, spunnet silkesnøre, ei flaskekork som dupp og en angel egnet med mark, gikk vi langs tjønnkanten og fisket Ørret. Fiskeutrustningen hadde far min kjøpt hos Odd Berg’s sportsforretning i Hommelvika. Fisken var smålåten (vanlig var nok ca. 30-50g) , men fangsten ble stekt og spist med stoor appetitt. Sjølfiska fisk var storveis til kost for unge gutter med litt villmarksblod i årene.

Vennatjønna 1964

Om vinteren hogg vi høl på isen og fisket med ”stående bruk”, som vi så til med et par timers mellomrom. Erling Bostad, som hadde hytte i nærheten, hadde laget seg noen vippepinner utformet som en fisk, som han festet snøret i fremre ende av. Når det var fast fisk, vippet denne ”fisken” med sporen opp. Det var passe langt hold opp til hytta, slik at han kunne med kikkerten sjekke isfiske-statusen fra hyttetrappa. I Vennatjønna har det hele tiden kun vært ørret. Det ble også fisket med oter og garn etter hvert. Erling hadde robåt ved tjønna, og denne fikk vi bruke fritt. På garn fikk vi fra tid til annen fisk helt opp mot 250g.

Sammen med fetter Jan Stokdahl ble det også tatt fisketurer oppover Vennaelva. Vi startet fra der skytebanen ligger i dag og fisket oppover til forbi Litldammen. Fisken i elva var også kun Ørret, og størrelsen var stort sett mindre enn den vi fikk i Vennatjønna. Men det ble noen spennende turer med nistemat, og kakao på termos på disse ”ekspedisjonene” innover marka. Vi dro etter hvert også på fisketurer til noen av de nærmeste tjønnene inne på marka, - Otertjønna, Damtjønna, Rennsjøen og Klepptjønna.

Kombinert fot- og fisketur

I en periode fra midten av 1960-tallet og ca. 10 år framover hadde vi (onkel Bjarne Stokdahl, fetter Jan og jeg),  en ferietradisjon med å gå i fjellet fra hytte til hytte  ei ukes tid hver sommer i Turistforeningens løyper i Sylan og Trollheimen. På disse turene var alltid fiskestanga med. Fangsten ble enten stekt og spist ”der og da”, eller om vi visste at det skulle være fisk til middags på hytta vi kom til, så tok vi med fisken dit, og leverte den på kjøkkenet. Jeg husker vi fikk en Ørret på ca. 1 kg på oter i Essandsjøen på den ene av disse turene. Det var skikkelig fisk det.

Jan sløyer fisk ved Essand 1966

Med Berguler på fisketur

Sammen med Bergul Roger, ble det fisketurer både på fjorden og i Foldsjøen i guttedagene. Redskaper som line og trollgarn ble brukt i saltsjøen, og i Foldsjøen, og Heimfjordan var det oter og garn som ble brukt i tillegg til marksnøre og kasteslukstang. Fiske med fluestang har jeg ikke praktisert. Vi hengte noen ganger på ei flue på kasteslukutrustninga, og fikk nok noen Ørreter på det viset. Sammen med Roger hadde jeg også i siste halvdel av 1960-tallet mange fisketurer til vatn som Heimfjordan, Malvikjønna, Bjørnstadtjønnene og Svarttjønna i Mostadmarka.

Helt speielt husker jeg ei feskarnatt Roger og jeg lå oppe ved Heimfjordan. Det var midt på sommeren 1968. Det hadde vært varmt om dagen, og da det ble litt kjøligere ut på kvelden/natta, la det seg ei lett skodde over vatnet, og det ble helt eventyrlige forhold for fotografering. Det ble tatt bilder på både svart-hvit negativ film og lysbildefilm.

Sommernatt ved Heimfjordan 1968.  Bergul Roger i sitt rette element

Vi hadde også med fiskestang på lengre turer til fjellområdene i Selbu og Tydal, med vatn som Kvernfjellvatna, Ramsjøen og Råvåtjønnene.

En fulltallig Bergulgruppen hadde ei heil helg tilhold ved Heimfjordan en høst først på 1980-tallet. Vi hadde ikke tatt med noe mat heimefra, og skulle dermed skaffe oss nødvendig føde sjøl ved jakt og fiske. Vi fiska med både sluk og garn og fikk rikelig med fisk, både Ørret og røye. Jaktutbyttet besto av så vidt jeg husker kun av Gråtrost, lavskrike og ei Stokkand. Ei minnerik helg ble det, - og ingen av oss omkom av hungersnød.

Fiskefangst i Heimfjordan

Kultivering av fiskevatn

Kultivering av fiskevann har også inngått i aktivitetene.  I Vennatjønna satte vi ut foringsplattformer engang midt på 1960-tallet. På plattformene la vi slakteavfall, og det utviklet seg masse mark og larver som så falt ned i vatnet og ble mat for fisken. Jeg tror ikke vi kunne dokumentere noen merkbar størrelsesøkning på den fisken vi fikk i tjønna på denne tida. Prosjektet ble også forstyrret av at måsen nå var kommet til Mostadmarka, og den forsynte seg grådig av slakteavfallet. Måsen ble et jaktobjekt som vi la ned ganske mye intensitet i å få felt.

Det ble også gjort et forsøk  (tror det var i 1970)  på å sette ut fisk i Kattjønna, som ligger på ei myr bare noen hundre meter fra Venna. Sammen med hyttenabo Odd Flataker tok vi en tur med oter i Vennatjønna, - samla fangsten i ei sinkbøtte med vatn, og bar deretter dette, - som vel totalt var ca. 20 fisker, opp til Kattjønna og slapp fisken ut der. Prosjektet var tilsynelatende mislykket, da det aldri de neste to-tre årene var fisk å få verken på mark eller annen utrustning der oppe. Muligens er ikke tjønna dypere enn at det botnfryser om vinteren der.

 Kattjønna i Vennagrenda

Fra 1999 ble garnfiske i Vennatjønna uaktuelt for mitt vedkommende. Dette året ble det registrert at det hekket horndykker i tjønna. Denne fargerike, - og litt skjeldne fuglen, dykker for å finne føde, og den er veldig utsatt for å gå seg fast i fiskegarn og dermed drukne. Det er kjent at det i perioden etter den første registreringen er tatt flere horndykker som ”bifangst” i garn i Vennatjønna.

Sommeren 1972  iverksatte Jan Stokdahl og jeg et lite privat kultiveringsprosjekt inne på Leksdalsalmenningen, - sånn helt uten videre, og ganske spontant. Vi hadde sett oss ut ei tjønn som hette Motjønna der inne som lå litt avsides, men heller ikke lenger fra enden av veien langs Nævra, enn at det var en grei jobb å bære 200 yngel dit. Vi hadde nok hørt snakk om at John Molund (Jo Moa) i Mostadmarka, hadde fortalt noen historier om fin fisk i denne tjønna fra før.  Første (og det ble nok også det eneste)  trekk i undersøkelsesfasen var, at vi dro dit inn og satte et par garn i vatnet over ei natt. Vi gikk rundt tjønna og slo i vatnet med hver vår kjepp langs land et par runder, - med kaffekok og pølsegrilling mellom. Resultat av dette var null fisk. Dermed var det iallefall klarlagt at vatnet ikke var overbefolket fra før. Vi fikk kjøpt 200 ørretyngel hos et settefiskanlegg på Lundamo,  og kjørte derfra  direkte til enden av Næverveien, som den gang var ved Gottesfossen. Derfra bar vi en pose med 25 liter vatn og 100 fisker i hver vår ryggsekk innover til Motjønna. Der ble posene tømt, - en i hver ende av tjønna.  Forsøkene på gjenfiske, ble ikke så veldig mange, men vi hørte om andre som hadde fått fin fisk i denne tjønna i årene etter vår aksjon.

Motjønna på Leksdalsalmenningen

Mataukfiske i Langvatnet

Jeg giftet meg i 1974 inn i et ”fiskerparadis” på Støren. Svigerforeldrene mine hadde hytte og robåt ved Langvatnet.  Der ble det mange artige turer med dorgsnøre, oter og garnsetting.  I dette vatnet finnes både Ørret og Røye (rør), og man visste etter hvert hvor de to forskjellige artene var å finne i vatnet. Langs strendene var det ofte at disse gikk side om side. Svigerfar var en ivrig fisker, men det var mest oterfiske og garnfiske som ble praktisert. Han siterte ofte en gammel hyttenabo der oppe, som engang hadde uttalt at:  ”Nååå - ’n bit no best på garn da ---”.

Her fikk også ungene våre bli glad i å fiske.  Fangstene kunne noen ganger bli såpass utover ettersommeren, at vi hadde fersk ørret i fryseren helt fram til neste vår.

Herdis har fått en fin ørret på spinner i Langvatnet 1993