|
|
Bergulgruppens Felles Interesser.
Den
spede begynnelse Fotografi
betyr å skrive ved hjelp av lys. Gresk:
photos = lys , grafi = skrift Fotografering som
hobby startet for mitt vedkommende tidlig i barneåra, - midt på 1950-tallet.
Far min hadde da anskaffet et Kodak Brownie kasseapparat. Filmen som bruktes ble
kalt ”6X9 metallspole” Denne hadde offisiell typebetegnelse: 620. Det ble
kun brukt svarthvit film.
Det ble tatt noen
bilder i ”ny og ne”, men totaltallet i perioden 1954-1957 er antakelig i størrelsesorden
50 stk. Etter hvert som jeg kom i skolealder, fikk jeg lov å bruke dette
kameraet. Inspirasjon fikk jeg også i et kveldskurs som ble arrangert som
samarbeid mellom skolen og Hommelvik kameraklubb. Kursleder var Ludvik Aasback,
- altså faren til Bergul Roger.
Diplom fra fotokurs i 1962 Skrin med farger for håndkoloering av bilder Vi lærte å
komponere et bilde og å vurdere lyset for så å bruke disse vurderinger til å
stille kameraet inn slik at eksponeringen ble riktig. Neste trinn var å få
fremkalt filmen, og å få kopiert bildene over på papir. Også etterarbeid,
så som retusjering og håndkolorering (fargelegging) ble behandlet under kurset. Som avsluttende
arbeid, skulle vi ta et bilde, framkalle og kopiere det, og (valgfritt) håndkolorere
det. Bildet ble så satt i ramme, og
under en avsluttende kveld med foreldre og lærere tilstede i Folkets Hus, ble
disse bildene stilt ut og inngikk som gevinster for loddsalg. Full av inspirasjon
og iver, ble det anskaffet kjemikalier, skåler og kopiramme for
bildeproduksjon. Arbeidet foregikk i ei bu vi hadde i kjelleren, der det lot seg
gjøre å blende lyset godt. Ved kopiering kunne det brukes ei rød lampe, så
også ei mørkeromspære inngikk i utrustningen. Det gjorde også ei helt
blankpolert stålplate for å tørke bildene på. All denne utrustningen er ennå
tatt vare på. Her er noe av mørkeromsutstyret som ble anskaffet først på 1960-tallet Brevkurs Etter
”grunnutdanning” i regi av
Hommelvik Skole, og med Ludvik Aasback som faglærer, gikk jeg videre med
brevkurs i regi av Norsk Korrespondanseskole. Først et kurs som het
”Fotografering”, etterfulgt av et annet med tittelen
”Fargefotografering”. Det siste var egentlig et svensk kurs som het ”Foto
med Färg”, så en nyttig bieffekt av dette, var at jeg lærte meg å lese
svensk, - har ennå stående i bokylla ei svensk-norsk ordbok som ble anskaffet
i denne anledning.
Forsider på kursbøkene for to brevkurs i temaet Fotografering Livslang
hobby Dermed var kimen på
plass for en hobby som har hatt en stor plass i mitt liv hele tiden siden. Utrustningen har
blitt utvidet, supplert og komplettert etter hvert som den teknologiske
utvikling og de økonomiske rammene har endret seg. Levende film (1966) og video
(1986) har også fått en sideordnet
plass i dette.
Bauer smalfilmkamera Super 8 med lyd og JVC videokamera for VHS-format Allerede tidlig
husker jeg at foreldrene mine støttet anmodninger om økonomisk bidrag til film
og utstyr med henvisning til at produktet av denne hobbyen ble til varige
minner. Slik har jeg også tenkt sjøl mange ganger seinere, når investeringer
til fotoutstyr har blitt veid opp mot andre, - og kanskje mer nødvendige ting. Fotoutstyr Første 35mm kamera
ble anskaffet i 1961, - finansiert av transportoppdrag for Hommelvik
Samvirkelags filial samt firmaet Jernbetong, som bygde oljelager for den svenske
stat i Muruvika. Vi guttungene fikk 25 øre for hver tur med ei håndkjerre med
varer fra butikken til anleggsriggen. Det kunne bli både to og tre turer hver
dag, når det var behov for mye varer. På vårparten 1961
var det spart opp ca. 250 kroner, som ble lagt i et Bilora Bonita kamera som ble
kjøpt i butikken til Fotograf Aasback i Hommelvik. Bilora Bonita kamera for 135-film (anskaffet 1961) Dette kameraet hadde
lysmåler, noe som var til stor hjelp om du skulle fotografere med lysbildefilm.
Første film av denne typen, har bilder fra slåttonnarbeid på Venn Østre
(heimgården til mor mi) i Mostadmarka sommeren 1961. Det ble vekslet
mellom svarthvit film og fargelysbilde. Negativ fargefilm ble ikke brukt før
sist på 1960-tallet. Med 35mm film ble det behov for forstørrelse av
papirbildene, og da jeg ennå ikke hadde noe forstørrelsesapparat, ble mørkeromsutstyret
en lang periode liggende brakk. Først da jeg fikk innvilget studielån høsten
1973, ble det investert i forstørrelsesapparat, et Durst
M600, som også var kapabelt for å kopiere fra 6X6 film, men ikke 6X9. På
denne tida, ble det også innredet et eget mørkerom i kjelleren, - dette er
operativt også den dag i dag. Mørkeromsutrustningen
ble betydelig oppgradert rundt 1990. Da ble det anskaffet utstyr som kunne håndtere
fargeprosesser, både positiv og negativ. Cibachrome-prosessen fra Ilford ga
enestående muligheter til å få laget flotte forstørrelser av lysbilder.
JOBO
fremkallingsmaskin for
fargeprosesser
Cibachrome papir Det ble mange og
lange kveldsstunder i det lille kottet, og resultater henger i dag på veggene både
litt her og der. Første
speilreflekskamera med utskiftbart objektiv, ble kjøpt i 1968, og var et
japansk Kowa seR. Neste speilrefleks
ble en Mamiya Sekor 1000DTL i 1975, før det ble overgang til Pentax sin K-type
bajonett-fatning med et kamerahus av typen Pentax A3 i 1985. Det samme systemet
bruker jeg også i dag, dog adskillig supplert med nyere og også digitalt
utstyr. Objektiver er en viktig del av fotoutstyret. Med speilreflekskameraer
kan man sette på objektiv som er spesialtilpasset det aktuelle bruksområdet
man arbeider med. Man bruker teleobjektiver for å forstørre (trekke til seg)
motivet man vil ta bilde av, mens man bruker vidvinkelobjektiv for å få
motsatt effekt. Det finnes også en masse forskjellige objektiver og linser som
er spesialtilpasset for mange andre bruksområder. Et eksempel er er
macrofotografering, altså nærfoto av små objekter så som blomster og
insekter. Objektivene har også en faktor som vi kaller for lysstyrke, og denne
er meget bestemmende for prisen et objektiv får. Målestokken her er
objektivets største blenderåpning. Denne angis med et tall, som egentlig er
forholdstallet mellom blenderåpningens største diamater og objektivets
brennvidde. Angis som f.eks: F/5,6 og det vil da si at største blenderåpningen
er 1/5,6 av brennvidden, og er den da f. eks. 300mm, så er blenderåpningen
maks. 53mm. Stor blenderåpning slipper inn mer lys, så dette forholdet blir
alts det vi måler lysstyrken med. Enkelt
kan det sies at lyssterk optikk har en blenderåpning på F/2,8 eller bedre. Her
er det slik at et mindre tall er bedre enn et større. Teleobjektiver på 300mm
eller mer, med en lysstyrke på F/2,8
er kostbare, - dvs. NOK 30.000 eller mer (2012). Utrustning
for fuglefotografering: Pentax K10D med Tokina 300 I 1988 kom Pentax
med kameraer og optikk som fungerte med autofokus. For meg som er nærsynt, så
ble dette et stort framskritt, da manuell fokusering kunne bli litt tilfeldig,
alt etter om du brukte brillene eller ikke.
Kanerahus Pentax SFx med zoomobjektiv med autofokus ble anskaffet
sommeren 1988. Første bildet, var et par tjeld fotografert nede på industriområdet
til Meraker Smelteverk (seinere Elkem) i Muruvika. Utover fra slutten
av1960-tallet og videre ble det nærmest bare brukt farge lysbildefilm.
Svarthvit og negativ fargefilm ble kun benyttet i spesielle anledninger. Omtrent
alt var småbildefilm, altså 35mm med typebetegnelse 135. I bevisstheten fantes
dog en tanke om at den tekniske kvaliteten på bildene, - ikke minst om man
skulle forstørre de til noe større enn 30X40, ville bli mye bedre om man
brukte større film. Fotografering
og naturinteresse Bergul Roger og jeg
var begge svært interessert i både fotografering og naturen rundt oss. Dette
resulterte i utallige ”ekspedisjoner” i nærmiljøet, inkl. Mostadmarka. Det
ble bygd kamuflasje for fotografering av orrfugl og storfugl på leik. Vi lå
ute på vårnettene og lyttet til fuglelydene, og forsøkte å få tatt bilder
av det vi så og hørte. Utrustningen, var nok såpass begrenset, at nærbilder
av de røde ”øyebryna” på orrhanen fikk vi ikke zoomet helt innpå før
mye seinere. En Bergulsk naturfotograf med full utrustning Bildet er tatt i 1969 Men
du store min for opplevelser. Vi traff på våre turer ute i marka og på sjøen
i disse åra, ikke særlig mange andre som var ute med fotografering som hovedærend,
så antakelig tilhørte vi amatør-fotografer
en fåtallig, - men entusiastisk gruppe hobbyutøvere. Aldri ble en tur fånyttes,
- vi hadde gjort observasjoner, hørt lyder, og kanskje hadde vi funnet noe som
kunne inngå i
”Vår biologiske samling”,
- sjøl om vi kanskje kke greide å få noe fotografisk blinkskudd på turen. Bildesamling Bildesamlinga ble
til å begynne med i all hovedsak utgjort av en del esker med lysbilder. Disse
var satt i glassrammer. Etter hvert ble det investert i lysbildeframviser (Sawyers
500L) som brukte magasiner med plass
for 36 bilder. Jeg kjøpte da såpass mange ekstra magasiner, at jeg fikk
plassert alle lysbildene i magasin. Der står de ennå. Det endte opp med ca.
400 lysbildemagasiner, før den digitale fotograferinga tok helt over i 2005. I
2011 startet jeg en jobb med å skanne (digitalisere) disse lysbildene jeg har
samlet gjennom tidene. Jobben er ennå (jan. 2012)
ikke fullført. Det er et omfattende arbeid. Selve scanninga gjør
scanneren sammen med PC’en stort sett uten større hjelp utover å skifte
magasin. Scanneren
Reflecta digitdia Men fargene i
bildene har falma og det har samla seg en del støv og skitt og lort på
bildene, så det trengs en oppussing på hvert enkelt bilde. Dette er
tidkrevende arbeid, - ja i ekstreme kan arbeidet
med ett bilde ta en hel time. For mitt vedkommende
har fotografering primært hatt en dokumentarisk hensikt, - altså sørge for at
det blir tatt vare på minner. Noen ganger så har det dog også blitt tatt
bilder for å kunne bruke disse i ”kunstnerisk” hensikt, - altså for å
kunne vise noe på ei utstilling, eller
for å få til noe vakkert som man kan sette i ramme og henge på veggen heime
eller på hytta, - eller for å gi bort som en gave. Fotografering
for dokumentasjon Iveren etter å
dokumentere det man opplever vha foto- og videokamera, har for mitt vedkommende
til tider tatt såpass overhånd, at når jeg etterpå får se bildene, så har
jeg ikke noe som helst klart ”bilde” oppi hodet, som erindring av at dette så
jeg og opplevde jeg da jeg var der bildet ble tatt. Da er det godt at det man er
såpass oppslukt av, er fotografering, - for dermed gis man mulighet til å få
med seg detaljene i etterkant av begivenhetene. De aller fleste
Bergultreff og Bergulturene er rikelig dokumentert, og flere bildealbum fra
disse anledningene er nå lagt tilgjengelig for alle på
www.bergul.no. Jeg har i liten grad
deltatt i fotokonkurranser, men i perioden 1989 – 1995 var jeg aktiv med i
Malvik Fotoklubb, og der ble det hver år arrangert en eller flere konkurranser.
Ett år vant jeg 1. premien i en konkurranse med tema ”Landskap” med et
bilde som var tatt oppe ved Ramsjøen i Tydalsfjella. Vinnerbildet i temaet "Landskap" ved MF's fotokonkurranse i 1991 Malvik Fotoklubbs logo Kniven som var premie for Fotokonkurranse i 1991 I perioden med små
unger i heimen, ble det også brukt mye negativ fargefilm, så etter hvert er
det blitt ei rikholdig bildesamling i albumer i bokhyllene. Også i perioden med
digital fotografering, har det blitt praktisert å få skrevet ut papirbilder
fra turer vi har deltatt på, - som så er blitt satt i album. Fototeknikk Teknikken som skal
til for å få gode bilder, - sånn reint teknisk, - er egentlig enkel.
Vurdering av lysmengde, vurdering av avstand til motivet, vurdering av
kontrastforhold og vurdering av behovet for dybdeskarphet, - er de fundamentale
parametrene. Med fargefilm måtte man også ta hensyn til lysets farge, -
fargetemperaturen, Etter hvert var kameraene utrustet med meget gode
hjelpemidler for disse vurderingene, - men ennå til dags dato finnes ikke ett
eneste kamera som helt og holdent på egen hånd gjør dette arbeidet på en
skikkelig måte. Fotografens vurderinger, - og i neste hånd justeringer, er nødvendig
for et perfekt resultat. Helautomatiske kameraer kan allikevel gi meget gode
bilder. For meg er det viktig at automatikken lar seg overstyre. Internett har i dag
blitt en stødig kilde til kunnskap om alt mulig, - også fototeknikk. Man kan søke
på omtrent enhver problemstilling, og i løpet av kort tid har du mange
(- ja enkelte ganger alt for mange) gode svar. Naturfotografering Å fotografere ville
dyr og fugler krever i tillegg til rimelig heftig fotoutrustning,
kamuflasjeutrustning og dertil en masse tålmodighet. De to punktene som går på
utrustning har hele siden sist på 1960-åra vært tilgjengelig. Tålmodigheten
har det kanskje vært litt mer så som så med. På midten av 1980-åra fant vi
Bergulan ut at bilen kan være en
ganske brukbar kamuflasje. Vi fant også ut at bilturer langs grusveier i vestre
del av Jämtland kunne gi helt uante masse situasjoner for naturfotografering,
dersom vi kjørte der seint på kvelden, eller tidlig på morgenen. Ei
Røy poserer midt på veien et sted i Jämtland Opp gjennom åra så
har man jo fått med seg lysbildekåserier av både Jon Østeng Hov og av Bosse
Kristianson, og i disse er det da blitt hentet masse inspirasjon.
Bildematerialet som jeg har klart å skaffe fra fra min karriere som
naturfotograf, kan på ingen måte måle seg med disse store gutta, men jeg
synes sjøl å ha fått veldig mye ut av min hobby ved at hele tiden skulle prøves
noe nytt, som i neste tur var blitt nyttig lærdom. Nå etter at man har tatt i
bruk digitale verktøy, så kan denne læreprosessen gå mye raskere enn før,
da man først kunne evaluere etter å ha fått fremkalt filmen, - gjerne ei uke
etter at turen var unnagjort. Med en liten PC eller et nettbrett i fotoveska,
kan vi nå få gjort evalueringa i løpet av sekunder. I noen grad kan også en
kvalitetskontroll gjøres vha skjermen bak på kameraet. For å kunne få sånn
noenlunde fornuftige bilder av ville dyr og fugler, kreves det at man har en del
forstørrelsesfaktor på linsene man bruker. For kameraer med 35mm film, regner
vi et objektiv med brennvidde 50mm gir en forstørrelse på 1X, altså det vi
kaller normaloptikk. Objektiver med brennvide mindre enn 50mm kaller vi
vidvinkeloptikk, mens de med lengre brennvidde kalles teleoptikk. Det kraftigste
teleobjektivet jeg har, er en Sigma speiltele med brennvidde
600mm, altså da med en forstørrelsesfaktor på 10X.
Jeg har også et Tokina 300mm med stor lysstyrke (F/2,8), som er det
objektivet som blir mest brukt for fugler og dyr. Jeg har også et par såkalte
”telekonvertere”, som er linseelementer som monteres mellom kamerahus og
objektiv for å utvide brennvidden. Slike konvertere har forskjellig forstørrelsesgrad,
og jeg har en med 1,7X og ent par med 2X. Digital
fotografering Lenge før jeg hadde
noe digitalkamera, hadde jeg anskaffet en skanner, slik at bilder kunne
digitaliseres. Første skanner var en håndscanner, men i 1993 ble anskaffet en
flatscanner med lys også i ”lokket”, slik at det lot seg gjøre å scanne
lysbilder og negativer. Første
digitalkamera, var et Canon Powershot A5 anskaffet i 1999; - et kompaktkamera
med en bildeoppløsning på 1 MP (megapixler, som igjen betyr antall millioner
bildepunkter). Dette ble brukt kun som et supplement til lysbilder og negativ
fargefilm. Mørkeromsarbeidet ble nå flyttet fra mørkerommet med masse
kjemikaler og søl, - til en standard PC
med skjerm, mus og tastatur. Men – skal en datamaskin fungere som mørkerom, så
trenger den dertil egnet programvare. I dette markeder har det etter hvert blitt
et rikholdig utvalg av produketer å velge mellom. ”State of
the art” er Adobe’s Photoshop,
men flere andre programmer har lavere brukerterskel, og kan yte omtrent alt en
amatør kan ønske seg av funksjonalitet. Det
første jeg sjøl prøvde å bruke var et program som hette ”Paint” og var
skrevet for Acorns BBC-maskin. Funksjonaliteten var omtrent den samme som det vi
i dag finner i det programmet med samme navn som blir medlevert alle Microsofts
Windows-versjoner. Det var ganske begrenset hva som lot seg gjøre. Etter at jeg fikk PC
og Windows, tok jeg i bruk et program som heter ”Picture Publisher” fra
Micrografx. Dette har med seg det aller meste av det Photoshop
tilbyr, men til en tidel av prisen. Dette programmet har jeg brukt fram til den
dag i dag (2012). Jeg har også anskaffet og brukt flere andre, så som:
”Photoshop Elements”, ”PaintShop Pro”, ”IrfanView” og ”ACDSee”.
Et utvalg av programmer egnet for å behandle digitale bilder Sistnevnte har i seg
den nødvendige funksjonalitet for effektiv etterbehandling av scannede
lysbilder, så det har jeg med stor tilfredshet brukt i forbindelse med jobben
jeg nevnte overfor, der jeg har scannet og arkvivert på digital form, alle mine
gamle lysbilder. Den digitale
kamerautrustningen består i dag av flere speilrefleks kamerahus fra Pentax,
samt et par kompaktkameraer fra både Canon og Pentax. All
den optikk jeg hadde skaffet til mine filmbaserte speilreflekskameraer, kan jeg
fortsatt bruke med de digitale kamerahusene. Pentax har også kommet med en
meget hendig ”telekonverter” som har i seg et autofokuselement, slik at med
bruk av denne, vil du kunne oppnå å få autofokusering med linser som kun har
manuell fokus. Denne dingsen, som også gir en forstørrelse på 1,7X, har
kommet meg til nytte mange ganger, og gitt meg mange flotte bilder. Kryssfunksjon
mellom stillbilde og video Det er også slik at
i den seinere tid, er både stillbilde og levende videopptrak blitt tilgjengelig
i samme kamera. Digitale kompaktkameraer har hatt denne muligheten siden først
på 2000-tallet. Mitt nyeste videokamera, en Canon HF10 tilbyr i tillegg til
opptak av video i HD-kvalitet, også stillbilder med en oppløsning på 8Mpx.
Sist anskaffede speilrefleks kamerahus, en Pentax K5, har i tillegg til
stillbilder med en oppløsning på 16 Mpx også mulighet for opptak av video i
HD- kvalitet. Dette er kryssfunksjonalitet på sitt beste.
I løpet av noen år tenker jeg at det finnes på markedet et kamera som
du synes gir deg optimal kvalitet for begge disse grener av fototeknikken i
samme ”boks”. Der er vi ikke ennå (2012), så ennå ei stund vil jeg nok
komme til bruke begge disse systemene.
Digitale kameraer: Speilrefleks -Pentax K5 og videoopptaker, -Canon HF10 |