Bergulgruppens Felles Interesser.

       Skriver om Fotografering                                      

 

Den spede begynnelse

Fotografi betyr å skrive ved hjelp av lys. Gresk: photos = lys , grafi = skrift

Fotografering som hobby startet for mitt vedkommende tidlig i barneåra, - midt på 1950-tallet. Far min hadde da anskaffet et Kodak Brownie kasseapparat. Filmen som bruktes ble kalt ”6X9 metallspole” Denne hadde offisiell typebetegnelse: 620. Det ble kun brukt svarthvit film.

Det ble tatt noen bilder i ”ny og ne”, men totaltallet i perioden 1954-1957 er antakelig i størrelsesorden 50 stk. Etter hvert som jeg kom i skolealder, fikk jeg lov å bruke dette kameraet. Inspirasjon fikk jeg også i et kveldskurs som ble arrangert som samarbeid mellom skolen og Hommelvik kameraklubb. Kursleder var Ludvik Aasback, - altså faren til Bergul Roger.

       

Diplom fra fotokurs i 1962                  Skrin med farger  for håndkoloering av bilder

Vi lærte å komponere et bilde og å vurdere lyset for så å bruke disse vurderinger til å stille kameraet inn slik at eksponeringen ble riktig. Neste trinn var å få fremkalt filmen, og å få kopiert bildene over på papir. Også etterarbeid,  så som retusjering og håndkolorering (fargelegging) ble behandlet under kurset.

Som avsluttende arbeid, skulle vi ta et bilde, framkalle og kopiere det, og  (valgfritt) håndkolorere  det. Bildet ble så satt i ramme, og under en avsluttende kveld med foreldre og lærere tilstede i Folkets Hus, ble disse bildene stilt ut og inngikk som gevinster for loddsalg.

Full av inspirasjon og iver, ble det anskaffet kjemikalier, skåler og kopiramme for bildeproduksjon. Arbeidet foregikk i ei bu vi hadde i kjelleren, der det lot seg gjøre å blende lyset godt. Ved kopiering kunne det brukes ei rød lampe, så også ei mørkeromspære inngikk i utrustningen. Det gjorde også ei helt blankpolert stålplate for å tørke bildene på. All denne utrustningen er ennå tatt vare på.

Her er noe av mørkeromsutstyret som ble anskaffet først på 1960-tallet

 

Brevkurs

Etter ”grunnutdanning”  i regi av Hommelvik Skole, og med Ludvik Aasback som faglærer, gikk jeg videre med brevkurs i regi av Norsk Korrespondanseskole. Først et kurs som het ”Fotografering”, etterfulgt av et annet med tittelen ”Fargefotografering”. Det siste var egentlig et svensk kurs som het ”Foto med Färg”, så en nyttig bieffekt av dette, var at jeg lærte meg å lese svensk, - har ennå stående i bokylla ei svensk-norsk ordbok som ble anskaffet i denne anledning.

         

Forsider på kursbøkene for  to brevkurs i temaet Fotografering

 

Livslang hobby

Dermed var kimen på plass for en hobby som har hatt en stor plass i mitt liv hele tiden siden.

Utrustningen har blitt utvidet, supplert og komplettert etter hvert som den teknologiske utvikling og de økonomiske rammene har endret seg. Levende film (1966) og video (1986)  har også fått en sideordnet plass i dette.

   

Bauer smalfilmkamera Super 8 med lyd  og   JVC videokamera for VHS-format

Allerede tidlig husker jeg at foreldrene mine støttet anmodninger om økonomisk bidrag til film og utstyr med henvisning til at produktet av denne hobbyen ble til varige minner. Slik har jeg også tenkt sjøl mange ganger seinere, når investeringer til fotoutstyr har blitt veid opp mot andre, - og kanskje mer nødvendige ting.  

 

Fotoutstyr

Første 35mm kamera ble anskaffet i 1961, - finansiert av transportoppdrag for Hommelvik Samvirkelags filial samt firmaet Jernbetong, som bygde oljelager for den svenske stat i Muruvika. Vi guttungene fikk 25 øre for hver tur med ei håndkjerre med varer fra butikken til anleggsriggen. Det kunne bli både to og tre turer hver dag, når det var behov for mye varer.

På vårparten 1961 var det spart opp ca. 250 kroner, som ble lagt i et Bilora Bonita kamera som ble kjøpt i butikken til Fotograf Aasback i Hommelvik.

Bilora Bonita  kamera for 135-film  (anskaffet 1961)

Dette kameraet hadde lysmåler, noe som var til stor hjelp om du skulle fotografere med lysbildefilm. Første film av denne typen, har bilder fra slåttonnarbeid på Venn Østre (heimgården til mor mi) i Mostadmarka sommeren 1961.

Det ble vekslet mellom svarthvit film og fargelysbilde. Negativ fargefilm ble ikke brukt før sist på 1960-tallet. Med 35mm film ble det behov for forstørrelse av papirbildene, og da jeg ennå ikke hadde noe forstørrelsesapparat, ble mørkeromsutstyret en lang periode liggende brakk. Først da jeg fikk innvilget studielån høsten 1973, ble det investert i forstørrelsesapparat, et  Durst M600, som også var kapabelt for å kopiere fra 6X6 film, men ikke 6X9. På denne tida, ble det også innredet et eget mørkerom i kjelleren, - dette er operativt også den dag i dag.

Mørkeromsutrustningen ble betydelig oppgradert rundt 1990. Da ble det anskaffet utstyr som kunne håndtere fargeprosesser, både positiv og negativ. Cibachrome-prosessen fra Ilford ga enestående muligheter til å få laget flotte forstørrelser av lysbilder.

       

JOBO fremkallingsmaskin for fargeprosesser             Cibachrome papir  for lysbilder

Det ble mange og lange kveldsstunder i det lille kottet, og resultater henger i dag på veggene både litt her og der.

Første speilreflekskamera med utskiftbart objektiv, ble kjøpt i 1968, og var et japansk Kowa seR.

Neste speilrefleks ble en Mamiya Sekor 1000DTL i 1975, før det ble overgang til Pentax sin K-type bajonett-fatning med et kamerahus av typen Pentax A3 i 1985. Det samme systemet bruker jeg også i dag, dog adskillig supplert med nyere og også digitalt utstyr. Objektiver er en viktig del av fotoutstyret. Med speilreflekskameraer kan man sette på objektiv som er spesialtilpasset det aktuelle bruksområdet man arbeider med. Man bruker teleobjektiver for å forstørre (trekke til seg) motivet man vil ta bilde av, mens man bruker vidvinkelobjektiv for å få motsatt effekt. Det finnes også en masse forskjellige objektiver og linser som er spesialtilpasset for mange andre bruksområder. Et eksempel er er macrofotografering, altså nærfoto av små objekter så som blomster og insekter. Objektivene har også en faktor som vi kaller for lysstyrke, og denne er meget bestemmende for prisen et objektiv får. Målestokken her er objektivets største blenderåpning. Denne angis med et tall, som egentlig er forholdstallet mellom blenderåpningens største diamater og objektivets brennvidde. Angis som f.eks: F/5,6 og det vil da si at største blenderåpningen er 1/5,6 av brennvidden, og er den da f. eks. 300mm, så er blenderåpningen maks. 53mm. Stor blenderåpning slipper inn mer lys, så dette forholdet blir alts det vi måler lysstyrken med.  Enkelt kan det sies at lyssterk optikk har en blenderåpning på F/2,8 eller bedre. Her er det slik at et mindre tall er bedre enn et større. Teleobjektiver på 300mm eller mer, med en lysstyrke på  F/2,8 er kostbare, - dvs. NOK 30.000 eller mer (2012).

Utrustning for fuglefotografering: Pentax K10D  med Tokina 300/2.8

I 1988 kom Pentax med kameraer og optikk som fungerte med autofokus. For meg som er nærsynt, så ble dette et stort framskritt, da manuell fokusering kunne bli litt tilfeldig, alt etter om du brukte brillene eller ikke.  Kanerahus Pentax SFx med zoomobjektiv med autofokus ble anskaffet sommeren 1988. Første bildet, var et par tjeld fotografert nede på industriområdet til Meraker Smelteverk (seinere Elkem) i Muruvika.

Utover fra slutten av1960-tallet og videre ble det nærmest bare brukt farge lysbildefilm. Svarthvit og negativ fargefilm ble kun benyttet i spesielle anledninger. Omtrent alt var småbildefilm, altså 35mm med typebetegnelse 135. I bevisstheten fantes dog en tanke om at den tekniske kvaliteten på bildene, - ikke minst om man skulle forstørre de til noe større enn 30X40, ville bli mye bedre om man brukte større film.

 

Fotografering og naturinteresse

Bergul Roger og jeg var begge svært interessert i både fotografering og naturen rundt oss. Dette resulterte i utallige ”ekspedisjoner” i nærmiljøet, inkl. Mostadmarka. Det ble bygd kamuflasje for fotografering av orrfugl og storfugl på leik. Vi lå ute på vårnettene og lyttet til fuglelydene, og forsøkte å få tatt bilder av det vi så og hørte. Utrustningen, var nok såpass begrenset, at nærbilder av de røde ”øyebryna” på orrhanen fikk vi ikke zoomet helt innpå før mye seinere.

En Bergulsk naturfotograf med full utrustning   Bildet er tatt i 1969

 Men du store min for opplevelser. Vi traff på våre turer ute i marka og på sjøen i disse åra, ikke særlig mange andre som var ute med fotografering som hovedærend, så antakelig tilhørte vi amatør-fotografer  en fåtallig, - men entusiastisk gruppe hobbyutøvere. Aldri ble en tur fånyttes, - vi hadde gjort observasjoner, hørt lyder, og kanskje hadde vi funnet noe som kunne inngå i               ”Vår biologiske samling”, - sjøl om vi kanskje kke greide å få noe fotografisk blinkskudd på turen.

 

Bildesamling

Bildesamlinga ble til å begynne med i all hovedsak utgjort av en del esker med lysbilder. Disse var satt i glassrammer. Etter hvert ble det investert i lysbildeframviser (Sawyers 500L)  som brukte magasiner med plass for 36 bilder. Jeg kjøpte da såpass mange ekstra magasiner, at jeg fikk plassert alle lysbildene i magasin. Der står de ennå. Det endte opp med ca. 400 lysbildemagasiner, før den digitale fotograferinga tok helt over i 2005. I 2011 startet jeg en jobb med å skanne (digitalisere) disse lysbildene jeg har samlet gjennom tidene. Jobben er ennå (jan. 2012)  ikke fullført. Det er et omfattende arbeid. Selve scanninga gjør scanneren sammen med PC’en stort sett uten større hjelp utover å skifte magasin.

Scanneren  Reflecta digitdia  tar et helt magasin med lysbilder av gangen

Men fargene i bildene har falma og det har samla seg en del støv og skitt og lort på bildene, så det trengs en oppussing på hvert enkelt bilde. Dette er tidkrevende arbeid, - ja i ekstreme kan arbeidet  med ett bilde ta en hel time.

For mitt vedkommende har fotografering primært hatt en dokumentarisk hensikt, - altså sørge for at det blir tatt vare på minner. Noen ganger så har det dog også blitt tatt bilder for å kunne bruke disse i ”kunstnerisk” hensikt, - altså for å kunne vise noe på ei utstilling,  eller for å få til noe vakkert som man kan sette i ramme og henge på veggen heime eller på hytta, - eller for å gi bort som en gave.

 

Fotografering for dokumentasjon

Iveren etter å dokumentere det man opplever vha foto- og videokamera, har for mitt vedkommende til tider tatt såpass overhånd, at når jeg etterpå får se bildene, så har jeg ikke noe som helst klart ”bilde” oppi hodet, som erindring av at dette så jeg og opplevde jeg da jeg var der bildet ble tatt. Da er det godt at det man er såpass oppslukt av, er fotografering, - for dermed gis man mulighet til å få med seg detaljene i etterkant av begivenhetene.

De aller fleste Bergultreff og Bergulturene er rikelig dokumentert, og flere bildealbum fra disse anledningene er nå lagt tilgjengelig for alle på www.bergul.no.

Jeg har i liten grad deltatt i fotokonkurranser, men i perioden 1989 – 1995 var jeg aktiv med i Malvik Fotoklubb, og der ble det hver år arrangert en eller flere konkurranser. Ett år vant jeg 1. premien i en konkurranse med tema ”Landskap” med et bilde som var tatt oppe ved Ramsjøen i Tydalsfjella.

    

Vinnerbildet i temaet  "Landskap" ved MF's fotokonkurranse i 1991

       

Malvik Fotoklubbs logo                 Kniven som var premie for Fotokonkurranse i 1991

I perioden med små unger i heimen, ble det også brukt mye negativ fargefilm, så etter hvert er det blitt ei rikholdig bildesamling i albumer i bokhyllene. Også i perioden med digital fotografering, har det blitt praktisert å få skrevet ut papirbilder fra turer vi har deltatt på, - som så er blitt satt i album.

 

Fototeknikk

Teknikken som skal til for å få gode bilder, - sånn reint teknisk, - er egentlig enkel. Vurdering av lysmengde, vurdering av avstand til motivet, vurdering av kontrastforhold og vurdering av behovet for dybdeskarphet, - er de fundamentale parametrene. Med fargefilm måtte man også ta hensyn til lysets farge, - fargetemperaturen, Etter hvert var kameraene utrustet med meget gode hjelpemidler for disse vurderingene, - men ennå til dags dato finnes ikke ett eneste kamera som helt og holdent på egen hånd gjør dette arbeidet på en skikkelig måte. Fotografens vurderinger, - og i neste hånd justeringer, er nødvendig for et perfekt resultat. Helautomatiske kameraer kan allikevel gi meget gode bilder. For meg er det viktig at automatikken lar seg overstyre.

Internett har i dag blitt en stødig kilde til kunnskap om alt mulig, - også fototeknikk. Man kan søke på omtrent enhver problemstilling, og i løpet av kort tid har du mange  (- ja enkelte ganger alt for mange) gode svar.  Nedenfor er et par linker til online fotokurs på internet.

 NKS Online fotokurs           Nikon's Online fotokurs

 

Naturfotografering

Å fotografere ville dyr og fugler krever i tillegg til rimelig heftig fotoutrustning, kamuflasjeutrustning og dertil en masse tålmodighet. De to punktene som går på utrustning har hele siden sist på 1960-åra vært tilgjengelig. Tålmodigheten har det kanskje vært litt mer så som så med. På midten av 1980-åra fant vi Bergulan ut at  bilen kan være en ganske brukbar kamuflasje. Vi fant også ut at bilturer langs grusveier i vestre del av Jämtland kunne gi helt uante masse situasjoner for naturfotografering, dersom vi kjørte der seint på kvelden, eller tidlig på morgenen.

Ei Røy poserer midt på veien et sted i Jämtland

Opp gjennom åra så har man jo fått med seg lysbildekåserier av både Jon Østeng Hov og av Bosse Kristianson, og i disse er det da blitt hentet masse inspirasjon. Bildematerialet som jeg har klart å skaffe fra fra min karriere som naturfotograf, kan på ingen måte måle seg med disse store gutta, men jeg synes sjøl å ha fått veldig mye ut av min hobby ved at hele tiden skulle prøves noe nytt, som i neste tur var blitt nyttig lærdom. Nå etter at man har tatt i bruk digitale verktøy, så kan denne læreprosessen gå mye raskere enn før, da man først kunne evaluere etter å ha fått fremkalt filmen, - gjerne ei uke etter at turen var unnagjort. Med en liten PC eller et nettbrett i fotoveska, kan vi nå få gjort evalueringa i løpet av sekunder. I noen grad kan også en kvalitetskontroll gjøres vha skjermen bak på kameraet.

For å kunne få sånn noenlunde fornuftige bilder av ville dyr og fugler, kreves det at man har en del forstørrelsesfaktor på linsene man bruker. For kameraer med 35mm film, regner vi et objektiv med brennvidde 50mm gir en forstørrelse på 1X, altså det vi kaller normaloptikk. Objektiver med brennvide mindre enn 50mm kaller vi vidvinkeloptikk, mens de med lengre brennvidde kalles teleoptikk. Det kraftigste teleobjektivet jeg har, er en Sigma speiltele med brennvidde  600mm, altså da med en forstørrelsesfaktor på 10X.  Jeg har også et Tokina 300mm med stor lysstyrke (F/2,8), som er det objektivet som blir mest brukt for fugler og dyr. Jeg har også et par såkalte ”telekonvertere”, som er linseelementer som monteres mellom kamerahus og objektiv for å utvide brennvidden. Slike konvertere har forskjellig forstørrelsesgrad, og jeg har en med 1,7X og ent par med 2X.

 

Digital fotografering

Lenge før jeg hadde noe digitalkamera, hadde jeg anskaffet en skanner, slik at bilder kunne digitaliseres. Første skanner var en håndscanner, men i 1993 ble anskaffet en flatscanner med lys også i ”lokket”, slik at det lot seg gjøre å scanne lysbilder og negativer.

Første digitalkamera, var et Canon Powershot A5 anskaffet i 1999; - et kompaktkamera med en bildeoppløsning på 1 MP (megapixler, som igjen betyr antall millioner bildepunkter). Dette ble brukt kun som et supplement til lysbilder og negativ fargefilm. Mørkeromsarbeidet ble nå flyttet fra mørkerommet med masse kjemikaler og søl, - til en standard  PC med skjerm, mus og tastatur. Men – skal en datamaskin fungere som mørkerom, så trenger den dertil egnet programvare. I dette markeder har det etter hvert blitt et rikholdig utvalg av produketer å velge mellom. ”State of  the art” er Adobe’s  Photoshop, men flere andre programmer har lavere brukerterskel, og kan yte omtrent alt en amatør kan ønske seg av funksjonalitet.  Det første jeg sjøl prøvde å bruke var et program som hette ”Paint” og var skrevet for Acorns BBC-maskin. Funksjonaliteten var omtrent den samme som det vi i dag finner i det programmet med samme navn som blir medlevert alle Microsofts Windows-versjoner. Det var ganske begrenset hva som lot seg gjøre.

Etter at jeg fikk PC og Windows, tok jeg i bruk et program som heter ”Picture Publisher” fra Micrografx. Dette har med seg det aller meste av det  Photoshop tilbyr, men til en tidel av prisen. Dette programmet har jeg brukt fram til den dag i dag (2012). Jeg har også anskaffet og brukt flere andre, så som: ”Photoshop Elements”, ”PaintShop Pro”, ”IrfanView” og ”ACDSee”.

       

Et utvalg av programmer egnet for å behandle digitale bilder

Sistnevnte har i seg den nødvendige funksjonalitet for effektiv etterbehandling av scannede lysbilder, så det har jeg med stor tilfredshet brukt i forbindelse med jobben jeg nevnte overfor, der jeg har scannet og arkvivert på digital form, alle mine gamle lysbilder.

Den digitale kamerautrustningen består i dag av flere speilrefleks kamerahus fra Pentax, samt et par kompaktkameraer fra både Canon og Pentax.  All den optikk jeg hadde skaffet til mine filmbaserte speilreflekskameraer, kan jeg fortsatt bruke med de digitale kamerahusene. Pentax har også kommet med en meget hendig ”telekonverter” som har i seg et autofokuselement, slik at med bruk av denne, vil du kunne oppnå å få autofokusering med linser som kun har manuell fokus. Denne dingsen, som også gir en forstørrelse på 1,7X,  har kommet meg til nytte mange ganger, og gitt meg mange flotte bilder.

 

Kryssfunksjon mellom stillbilde og video

Det er også slik at i den seinere tid, er både stillbilde og levende videopptrak blitt tilgjengelig i samme kamera. Digitale kompaktkameraer har hatt denne muligheten siden først på 2000-tallet. Mitt nyeste videokamera, en Canon HF10 tilbyr i tillegg til opptak av video i HD-kvalitet, også stillbilder med en oppløsning på 8Mpx. Sist anskaffede speilrefleks kamerahus, en Pentax K5, har i tillegg til stillbilder med en oppløsning på 16 Mpx også mulighet for opptak av video i HD- kvalitet. Dette er kryssfunksjonalitet på sitt beste.  I løpet av noen år tenker jeg at det finnes på markedet et kamera som du synes gir deg optimal kvalitet for begge disse grener av fototeknikken i samme ”boks”. Der er vi ikke ennå (2012), så ennå ei stund vil jeg nok komme til bruke begge disse systemene.

  

Digitale kameraer:  Speilrefleks  -Pentax K5  og videoopptaker, -Canon HF10

 

TILBAKE