Muruvik er grenda som ligger under vestsida av Gjevingåsen, - mot grensa mellom Malvik og Stjørdal, og dermed mellom Sør- og
Nord-Trøndelag. - Muruvik blir altså Malviks utkantgrend mot øst. Noen av de som bare har sett ned på Muruvika fra veien, sier de synes det ser idyllisk ut der. Andre mener at det må være et strusslig sted; liggende innunder berget, der man sikkert knapt nok ser sola, selv på sankthansaften. De har alle litt rett, men selvfølgelig er det ikke bare idyll, - og selv de husa som ligger lengst oppunder berget mangler sola bare i desember og januar.
Muruvik i 1954 (foto: Ludvik Aasback)
Opp gjennom tidene har det så avgjort vært forhold i Muruvik, som nok har fortonet seg som alt annet enn bare idyll. Ikke minst for dem som har hatt sin arbeidsplass her. Men, - det at man hadde en trygg arbeidsplass, og dermed en kjærkommen inntektskilde i nærmiljøet, var nok en viktig faktor for mange av de som har slått seg til her. Ja, så viktig at de har trivdes godt - sjøl om det var et hardt slit å få endene til å møtes mange ganger. I perioden 1920-1960 var det slik at et flertall av de som bodde i Muruvika, hadde sitt arbeid på "Bruket", - som man kalte Meraker Smelteverks havneanlegg som ligger i grenda. Nå idag er Muruvik ei grend med delvis tett og delvis spredt boligbebyggelse som rommer ca. 130 husstander. På fire-fem plasser kan vi ennå se at her har det vært gårdsbruk. De fleste som bor her nå har sitt arbeid i Trondheim, Hommelvik og Stjørdal.
Muruvik i 1961
Bare idyllisk har det heller ikke vært opp gjennom de seinere tiåra, med hensyn på biltrafikken gjennom Muruvik. Tungtrafikk til og fra havneanleggene har gått rett igjennom boligfeltet, og mange mener at det kun er et lykkens under at det ikke har skjedd alvorlige ulykker her. Støvplagen ble redusert, da man asfalterte veien i begynnelsen av 1980-åra.
Muruvik er også kjent som et hytteområde, og selv om endel hytteeiendommer er blitt omregulert og ombygd slik at de idag fungerer som boliger, så er det fortsatt omkring 40 hytter i Muruvik.
Havneanlegget på "Bruket" (Elkem), samt oljehavnanlegget gir idag arbeidsplass til i underkant av 10 personer.
Da det ble innført postnummer i Norge i 1968, hadde Muruvik ennå eget postkontor, - forresten "post i butikk" også den gangen, - og poststedet var 7555 Muruvik.
Butikk-lokale ble bygd, delvis på dugnad, i 1938, og det var Hommelvik Samvirkelag som dreiv filial her. Hommelvik Samvirkelag gikk inn i Trondos på 70-tallet, og butikken ble opprettholdt noen år som en nærkjøpbutikk. Men, i 1984 la Trondos ned butikken, og etter en kort periode med kiosk i lokalene, så har beboerne i Muruvik måttet dra ut av grenda for å handle dagligvarene
sine.
Muruvik sett fra Prekstolen i 2003
Navnet
Det er mange som undrer seg over hva navnet MURUVIK kommer av.
Den rimeligste forklaring, - og som også støttes av navneforskere (Norsk Stadnamnsleksikon), - synes å være følgende: Gården Hommelvik - som i sin tid bare var èn gård - brukte området i Muruvik som beiteplass for hester, og da fortinnsvis for hopper (mærrer) og navnet ble "Mærravika". I tidens løp har da dette navnet forandret seg til det vi kjenner idag, - Muruvik. Dette er selvfølgelig ikke noe som objektivt kan bevises, men det synes å være en rimelig forklaring. En alternativ forklaring går ut på at navnet har noe med mur å gjøre, men dette synes lite sannsynlig. Mer sannsynlig, kan være en avledning av myr, da det var mylendt både i østre ende av Myrtrøveien (der det også idag kalles Myra), og ved utløpet av bekken på Leiret.
Husmannsgrend i ei leilendingsbygd.
Funn som er gjort bevitner at det lenge har holdt til folk i Muruvik, - ihvert fall siden vikingetida. Under arbeid med et veianlegg i 1869 fant arbeiderne i en grushaug to økser og to små stumper av et sverd fra omtrent vikingetida. De fant også ei sølje av bronse, men finneren av sølja nekta å gi den fra seg, og ingen vet idag hvor den er blitt av. Rundt funnstedet var det flere liknende grushauger, som så ut til å bestå av grus og sand som var funnet i strandkanten. Funnet ble gjort på Holmen-gården.
Vi vet ytterst lite om liv og levnet før år 1700, så f.eks. spørsmål om det var boplasser her som ble lagt øde under svartedauen, fins det ikke noe svar på.
Husa som var i bruk på Muruvik gård fram til 1958
Men på 1700-tallet vet vi at det har vært tre bebygde og bebodde plasser i Muruvik, og slik var det fram til i siste halvdel av 1800-tallet. Inntil 1813 var disse plassene, i likhet med Hommelvikgården (som da var kun ett bruk), leilendingsbruk under "Hommelvikens og Mostadmarkens Jordegods". Etter at brukerne på Hommelvik kjøpte seg fri 1813, ble brukene i Muruvika husmannsplasser under de to gårdene Hommelvik Øvre Østre og -Vestre (idag Bjørnstad og Håve). Navnene på de tre plassene i Muruvika som er nevnt i folketellinga 1865 er:
Murevigen, Fladholmen og Fladholmstuggu.
Plassen Murevigen lå nede på tangen mellom ytre og indre Muruvikbukta, altså der husa på Muruvikgården sto fram til i 1958, da de ble erstattet med nye på øversida av jernbanesporet, i forbindelse med etablering av oljehavnanlegget.
Fladholmen er plassen som idag er gården Holmen, mens Fladholmstuggu er plassen som seinere ble kalt Stugguberget, og som lå der hyttekolonien på Flatholmen ligger idag.
Vi har ikke mye doumentasjon på hva man før 1800 bedrev på disse plassene, men beliggenheten tilsier at man sannsynligvis også på 1700-tallet drev fiske/fangst i tillegg til jordbruk/fedrift. Noe pliktarbeid inngikk sikkert i den leieprisen de måtte betale til godseierne. Blant annet vet vi at på 1750-tallet måtte brukeren av Holmen svare èn dags arbeidsplikt i tillegg til 4 riksdaler i årlig bygsel.
I 1701 bodde Paul Barosen i Murevigen. Han var da 52 år og hadde to sønner, Ole Paulsen 10 år og Baro Paulsen 7 år. I 1730-åra satt Jon Olsen på plassen, og i 1752 bygsla Per Olsen som var født på Hommelvik. Han var barnlaus, så bygselen ble etterhvert overtatt av Gunder Torstensen som tidligere hadde bygslet på Grønberg. Denne Gunder Torstensen g.m. Kirsti Olsdatter er stamfar til de som idag eier og bor på gården Muruvik.
Plassen Muruvik fødde i henhold til folketellinga i 1875, 4 kyr, 12 sauer, 1 geit og 2 griser, og de sådde ¾ tønne bygg, 1¼ tønne havre samt 5 tønner poteter.
Nye hus på Muruvik gård ble bygd ovafor jernbanesporet i 1958. Slik så det
ut i 2003
På gården Holmen har vi et ganske interessant fenomen når det gjelder navn på driverne av bruket. Helt siden 1730, og fram til at nåværende eier Arve Holmen tok over, har driverne hett enten Ole eller Kristoffer. I de fleste tilfeller (med kun ett unntak), så hette de Ole Kristoffersen eller Kristoffer Olsen. Det er også slik at den første brukeren vi kjenner; Ole Kristoffersen, som er bruker i 1730-åra, er stamfar til nåværende eier, men det har ikke hele tiden vært slik at gården har gått direkte fra far til sønn.
Holmen fødde i 1875 3 kyr, 9 sauer, 5 geiter og 1 gris, og de sådde ¾ tønne bygg, 2 tønner havre og satte 5 tønner poteter.
Holmen i 2003
Åsbakken ble bygsla som egen plass tidlig på 1800-tallet, og de første som deiv her var Jonas Johansen f. 1830 fra Haldbakken (husmannsplass under Halden, som er den gården Stein Svedal driver idag), g.m. Kristianna Tomasdatter f. 1830 fra Vullum Østre.
Plassen fødde i 1875 1 ku, 5 sauer og 1 gris, og de sådde ¼ tønne bygg, ½ tønne havre og 4 tønner poteter.
Åsbakken i 2003
Utover 1800-tallet økte antallet bruk.
På Heierås (Iversen) ble det ryddet en plass, og det samme var tilfelle i Moen (Arntsen) og på Sjøvollen. Også i Svartvika, og i Larsrommet ble det ryddet boplasser, med litt dyrkamark omkring. Alle disse var også husmannsplasser under en av de to Hommelvik Øvre-gårdene. De tre først nevnte plassene ble ryddet og bygslet av tre brødre som var sønner av Anders på Stugguberget.
Jens (f. 1817) bygsla plassen som først ble kalt Hommelviktrøa, og som seinere fikk navnet Heierås. Jens var gift med Marta Andersdatter fra Moan i Hommelvik, og de fikk en sønn, Anders f. 1841. Jens dreiv ei tid også heimplassen Stugguberget samtidig med at han var plassmann på Heierås.
Heierås i 2003
Lars (f.1822) bygsla plassen som først ble kalt Stuggubergtrøa, og som seinere fikk navnet Moen. Lars var gift med Gollou Jonsdatter fra Solem i Lånke, og de fikk ei datter, Serine f. 1852. Serine ble gift med Arnt Ellevsen fra Melhus, og derav stammer navnet Arntsen, som de bruker de som eier og bor på Moen idag.
Den yngste, Peder (f.1832) bygsla Sjøvollen. Peder, eller Per som han ble kalt til daglig, arbeidde i sin tid som arbeidsformann på klippfiskberga på Flatholmen, og vi veit også at han var en meget ivrig misjonsmann. I forbindelse med Per Sjøvolds misjonsvirksomhet går det ei historie fra den tida. Barna i Muruvik hadde, som seg hør og bør, også vært med på misjonsmøter, og når de leikte, holdt de møter for seg selv. En gang så var de samla til møte, og det var de to eldste guttene som skulle lede møtet. De var vel 7-8 år gamle. De stod og så på hverandre ei stund, så sa den ene: "Du må b'ynn du no Per", hvorpå den andre svarte: "Nei, i dag må du b'ynn, Berg". De skulle nok hærme lærer Berg og Per Sjøvold.
Peder var gift med Gurine Olsdatter fra Hallvardsplassen i Mostadmark, og de fikk 7 barn. Flere av barna utvandra til Amerika.
Plassen Svartvika, som ligger langs veien mellom Sjøvollen og Litlmoen i Hommelvik, ble rydda 1838 av Ole Olsen Valstadgjerdet fra Stjørdal. Plassen ble først kalt Hommelvikmark. Ole gikk under navnet "Svartvik-kallen". Han var gift med Mali Kristoffersdatter, også hun fra Stjørdal, og de fikk 5 barn som vaks opp. Plassen ble forlatt og husa revet på 1890-tallet. Grasvollen på svartvik-jale taler ennå idag sitt tydelige språk om at her har det vært dyrka mark.
Larsrommet hører vel kanskje strengt tatt ikke til Muruvika. Plassen lå mellom Heierås og gården Hommelvik Øvre Østre, - på øversida av gamle E6, - like nord for det nye steinbruddet. Også denne plassen ble kalt Hommelvikmark, men i dagligtale: Larsrommet. Det kom seg nok av at det var en Lars Guttormsen fra Romsdalen som rydda der. Han var gift med Ellen Andersdatter fra Stugguberget, og de hadde to barn som vi kjenner til. I 1865 fødde plassen 4 sauer og de sådde 1/8 tønne bygg og ½ tønne havre og satte 1¼ tønne poteter. Denne plassen ble også forlatt og husa revet på slutten av 1800-tallet.
Riborgrommet (uttales Røbbørromme') ble en plass som hadde losjibevilling kalt. Det er der Jan Husdahl bor idag. Dette var en skylddelt plass, og hadde derfor ingen plikter overfor Hommelvikgården, men Riborg, som plassen var oppkalt etter hadde plikt til å ta inn losjerende og gi dem traktement, - både vått og tørt. Idag kan det kanskje synes som at et slik plassering av et vertshus i Muruvik var bakvendt. Men her må vi være oppmerksom på at "riksveien" mellom Hommelvik og Hell i perioden 1859 - 1877 gikk nede ved fjorden.
Riborgrommet slik det så ut der i 2003
I løpet av 1930-åra kjøpte alle husmennene i Muruvik ut sine bruk, og ble sjøleiere. I tillegg til dyrkamarka, fikk de alle kjøpt en liten skogteig.
Idag er husdyrholdet i Muruvik forlengst historie, når vi da ser bort fra noen travhester, ridehester og diverse kjæledyr. Den gjenværende del av dyrkamarka, brukes nå hovedsakelig til grasproduksjon samt litt potetdyrking.
Veitraseer og landeveisrøvere
Den eldste veiforbindelsen mellom Hommelvik og Stjørdal (Lånke) gikk gjennom Gammelåsdalen - fra Sandmark i Hommelvik, over Damjale og til Furan i Lånke. Når denne veien ble "flyttet" til å gå over Gjevingåsen, - det man idag kaller øvre Gammelveien, - er man ikke helt sikker på, men sannsyligvis skjedde det rundt 1700. Det er imidlertid sikkert at vegen i 1774 gikk opp under Seterkleiva. Hvis du noen gang har gått denne veien, vil du snart forstå at det ikke var noen lett oppgave å komme fram her med kjøretøy. Men til forskjell fra veien i Gammelåsdalen, var veien over Gjevingåsen bygd for å kunne kjøres med hjuldoninger. En severdighet som må nevnes her, er "navn-steinen" som ligger inntil veien, og der et stort antall personer har risset inn navn, initialer og årstall. Ca. år 1800 ble veien lagt om endel, og flyttet nedover på vestsida av Gjevingåsen og gikk dermed fra Hommelvik Øvre Østre (Bjørnstad) og innover marka, og kom sammen med nåværende fylkesvei (gamle E6) litt sør for toppen av veien. Denne veien blir idag kalt nedre Gammelveien, og brukes i stor grad som tursti av folk fra både Muruvik, Solbakken og Hell. Gjevingåsen var fortsatt et bratt veistykke, og fortsatt gikk den utenom bebyggelsen i Muruvik, så først på 1850-tallet begynte man arbeidet med en vei nede ved sjøen. I 1859 var veien ferdig, og utgjorde nok en kolossal forbedring. Den gikk jo rett igjennom Muruvik, og det var ikke lenger bratt og vanskelig å ta seg fram. Denne veien ble ikke særlig gammel, for da jernbanen kom i 1870-årene, ble den helt ødelagt mellom Litlmoen og Svartvika, og på strekningen Muruvik - Hell ble jernbanen lagt i samme trase, som veien hadde brukt. Strekningen fra Svartvika til Litlmoen er fortsatt så noenlunde intakt. Så ble det altså igjen bygget ny vei. Denne veien ble lagt om til å følge omtrent den trase som gamle E6 har på sterkningen Hommelvik - Hell. Unntaket fra nåværende trasè, er at veien først gikk fra Hommelvikhøgda mer rett østover, og forbi Larsrommet, der det nå er steinbrudd. Denne sløyfa er også sånn noenlunde intakt.
Gjevingåsen var et beryktet veistykke også av andre årsaker enn topologien. Det går gruvekkende historier og sagn om overfall på de som trafikkerte veien her. Røverbander passet opp både verditransporter og vanlige reisende, og i noen av tilfellene gikk det på både liv og lemmer laus. "Røverhula" finnes fortsatt oppunder berget i Sæterkleiva, som er det høyeste punktet på den øvre Gammelveien. I følge sagnet, skal dette bergholet ha vært tilholdssted for røvere som drev utstrakt piratvirksomhet her på midten av 1700-tallet. En målgruppe for disse var folk fra Stjørdal og Innherred, som hadde vært i byen og solgt sine varer, og var på tur heimover. Ofte var det nok også slik at disse hadde tatt seg en dram eller tre for å feire byturen. Dermed var de et ennå enklere bytte for landeveisrøverne.
De som er på gjennomfart langs hovedveien - E6 - gjennom Trøndelag idag, går glipp av å få se Muruvika. Utbyggingsprosjektet E6-Øst som har bygd motorvei kl.B mellom Trondheim og Værnes, valgte å legge strekningen mellom Sandmarka i Hommelvik og Hell i en tunnel. Helltunnelen, som den ble kalt, ble åpnet i
1995. Veien som inntil da hadde vært E6, fikk da fylkesveistatus med nummer 950 og gatenavnet Malvikveien på strekningen gjennom Malvik.
Primærnæringsveier
Jordbruksnæring med fedrift av forskjellig slag var nok en naturlig del av livet i Muruvik, såsom overalt ellers i gamle dager. Men terrenget ga ikke rom for noe storstilt jordsbruk. Det man produserte var ikke mer enn man trengte til egen husholdning. Derfor måtte man ty til andre inntektskilder for å skaffe seg de penger man etterhvert behøvde til å kjøpe livsnødvendigheter som salt, sukker, kaffe, tobakk og også noen redskaper som var vanskelige å framstille sjøl.
Husdyra man hadde var sau, geit, gris og nautkrøtter foruten hester. De største bruka hadde på det meste (omkring 1960) 10-12 melkekyr. Her, som overalt ellers i landet utgjorde nok rovdyra en trussel mot husdyra, men vi har ikke konkrete historier om angrep nede i Muruvika. At det fantes rovdyr, og at det ble jaktet på dem, finner vi skriftlige kilder på:
I ei tingbok for Stinda fra midt på 1700-tallet finner vi endel oppføringer om utbetalte skuddpremier for rovdyr, og her kan vi lese:
1754: Ole Fladholmen fremviste et voksent bjørneskind, skutt i dette forår i Hommelvigs wald eller eiendom.
I gamle dager har det nok vært sanket både egg og dun fra ærfuglen, eller ea som man kalte den. Både ute på Flatholmskjæret, på Muruvikskjæret og inne på fastlandet har det vært et stort antall hekkende ærfugl. Muruvikskjæret
ble dekket av steinmasser da man bygde oljehavnkaia på slutten av 1950-åra. Så seint som på 1970-tallet var det ennå noen ærfugler som bygde reiret sitt mellom husa og jernbanespora inne på industiområdet til Meraker Smelteverk. Trafikk av arbeidsfolk, anleggsmaskiner, lokomotiver og godsvogner så ikke ut til å skremme dem stort.
Vi vet at det fra gammelt av har vært et rikt fiske i Trondheimsfjorden, eller Strindfjorden som den tidligere ble kalt. Om våren fisket de laks. Det var gårdene som eide retten til laksvaldene, men husmennene fikk bruke dem mot å betale avgift. Valdene i Muruvik var Svartvika, Kjerringrauva (to garn) og Muruvikskjæret. Laksen ble tidligere fanget med garn, men etter krigen foregikk fangsten i all hovesak med kilenot. Dette er nøter som står fastmontert ca 50 meter fra land, og med et finmasket garn som går inn mot landet, og på den måten leder laksen inn gjennom inngangskilen i nota. Sjø-ørret ble fisket med med kastenot, og det er fortalt om store fangster, ja, - helt opp mot 100 kg i ett kast. Denne tradisjonen ble holdt i hevd til ca. 1960. Denne nota ble kastet ut fra båt. Det foregikk på den måten at man festet den ene enden på land, og så rodde man og slapp ut nota (garnet) i en sirkel på omkring 30-40 m i diameter. Deretter drog man nota inn mot land, og den fisken som hadde befunnet seg inne i sirkelen var fanget.
Fangsten rodde de til Trondheim med og solgte den der. Vanlig pris var en skilling for marka, - altså ca. 12 øre for kiloen. På våren var det hysefiske. En vår da de tok svært mye hyse inne i Muruvika, fikk navnet "Jordskjelv-våren". Dette fisket foregikk med line og garn. For ei vanlig hyse kunne de få 4 skilling.
Om vinteren, da det var både surt og farlig å ro hele fjorden utover, rodde de gjerne om ettermiddagen til Rota, overnattet der og dro tidlig neste morgen med kjelke utover Strindlandet og inn til byen.
I samband med fiske må vi også nevne at husmennene i Muruvik drev kobbejakt. Lars Andersen Stuggubergstrø skjøt mye kobbe på Billedholmen. Det ble sagt at han kunne ha hele fjøsveggen dekket med kobbeskinn som var spikra opp til tørking.
Kobba fanget de også på en annen måte. De satte opp ei pælrekke i sjøen over ei grunn bukt. Mellom pælene var det montert grinder som åpna seg når sjøen flødde, og gikk igjen på fallende sjø. På flo sjø gikk kobba opp gjennom de åpne grindene. Når den så skulle ut igjen på fallende sjø, hadde grindene gått igjen, og det var en grei jobb å slå kobbene i hjel. En slik fangstinnretning skal det ha vært i øverhavna (oljehavna) i Muruvika.
Klippfisktørking
På Flatholmen ble det i lange tider drevet tørking av klippfisk. Skriftlige kilder finnes tilbake til så tidlig som i 1815 om at det ble tørka fisk på holmene. Til å begynne med var det firmaet Knudtzon fra Kristiansund som disponerte tørkeplassen. Seinere ble den overtatt av Ole Strømsem fra Trondheim. Firmaet hadde fire fartøyer som drev torskefiske på Lofoten om vinteren. Så kom de med fisken til Flatholman tidlig på våren, og det ble noen travle dager for de som skulle ta i mot fisken, vaske, flekke og salte den, og så legge den utover svaberga til tørk. Det ble arbeid for alle i Muruvik, og det måtte også hentes arbeidshjelp fra bygdene rundt såsom Skatval og Stjørdal. Det var for det meste kvinner som var med på denne jobben. Det kunne være opptil 30 kvinner som var i virksomhet. Den utenbygds arbeidsstokken ble innlosjert på gårdene i Muruvik, og da var det skikkelig fullt hus mange steder. Tørkinga var selvfølgelig avhengig av været. Arbeidslederen ble kalt tørkarbas, og han hadde ansvar for at det ikke kom regn på fisken under tørkinga. Vi kjenner til at Kristoffer Olsen Holmen (f. 1797 på Holmen) var tørkarbas, og at han ble avløst av en yngre slektning, Ole Kristian Jonsen Holmen (f. på Skansen på Torp ca. 1830). Var det regn ble fisken lagt sammen i hauger med ca. 1 meters diameter og dekket til med noen spesielle 8-kanta lokk, framstilt av trefjøler. Arbeidet måtte innstilles mens det regna, og ved langvarige regnperioder kunne det være mang ei ledig hand som gikk og slang ørkesløs i Muruvika. Når tørkarbasen så tegn til at det kom regnvær, maste han på på arbeidsstokken for å dem til å skynde seg å få samlet og dekt til fisken:
"Snåppå dokk førkja, - for no heng ein påsså over Sveian! -- Ja, no står'n uti og heild'n inn, - og kjæm'n no så gjør'n ska'e!"
Det var tungt og hustri arbeid, - særlig for dem som vaska fisken. De sto ute i sjøen og vaska fisken både uta og inni med en grop hampvott på hendene. Dette arbeidet hadde en akkordbetaling på 60 øre pr. 100 fisk. Når fingrene var nærmest lammet av det kalde vannet, kalte man det å få "johakk". Det var nok hakket verre enn det vi idag kaller "loppijnfengra".
Ungene hadde jobben med å plukke "kråkrø". Det var å fjerne den svarte hinna langs ryggbeinet inne i fisken, og det ble belønnet med en dagsbetaling på 30 øre, noe som seinere ble "indeksregulert" til både 40 og 60 øre.
Peder Andersen Sjøvoll var formann, og ordnet med lønningene. Det er fortalt at han sprang barføtt til Trondheim og henta lønninga. Han kom igjen i god tid til kvelds.
Tørkesesongen varte i 8 - 10 uker og som regel var tørkinga ferdig til martnan i Trondheim (24. juni). Produksjonen kunne komme opp i 120 tusen stk. klippfisk pr. sesong.
Våren 1905 var siste sesong det ble tørket klippfisk på Flatholman.
Sjøl om det var hardt og tildels hustri arbeid, så ga arbeidet på klippfiskberga ei velkommen fortjeneste til folket i Muruvuik, og når det stunda mot våren, venta de alle på fiskebåtene fra Lofoten. Ei lita vise, som skal være diktet av noen som deltok i klippfiskarbeidet på Flatholmen, forteller noe om dette:
Hver morgen jeg med lengsel står
med kikkerten i hand
og ser så langt som øyet når
om skip jeg øyne kan.
Og ser jeg ett, da blir jeg glad
om Bastinus ved roret sad
og flere kjente menn.
Jeg snur mitt teleskop mot nord,
mot Utbygdlandets kyst,
og ser hva folk der tar seg for
om de blir var han Møst.
Straks ser jeg da en Stjørdals-kall
med surmelk-spann og brødgraut-dall,
med sekk og klede-kist.
Arbeidere på klippfiskbergan i Muruvik (sannsynligvis omkring 1915) (Ukjent
fotograf)
Industrivirksomhet
Husmann i Muruvik, Torstein Andersen (f. på gården Muruvik i 1793), var en meget driftig kar. Han drev i tillegg til gårdsbruket også et skipsbyggeri i bukta nedafor Muruvik-gården. Han bygde nye uthus på plassen, og forlenget stuebygningen. Denne stua ble sagt å skulle være den første husmannsstua i Hommelvik som hadde innvendig panel. I bygselbrevet fra 1837 som han fikk av oppsitteren Ole Olsen på Hommelvikgården heter det:
"I løbet av hvert Aar fra Marti til Meceli pligter Fæsteren 6 Ugers Tømmermands- eller andet Arbeide paa min Gaard med eget Tømmermandsvertøi gor 12 Skilling daglig og fri Kost. Af dette Arbeide præsteres i Marti 2 Uger, og de sidste 2 Uger når ellers forlanges i Tiden fta April til Meceli" (Meceli er Mikkelsmesse, dvs 29. sept.)
Det sto pæler i Muruvikbukta, som var blitt slått ned da Torstein Andersen begynte med skipsbygging der, helt fram til på 1980-tallet.
Slik så Muruvik havn ut i 1937. Ikke mye var forandret ennå
i begynnelsen på 1960-åra (Foto: Meråker Smelteverk)
Det er dokumentert at skonnerten "Seks Brødre" - levert i 1826 - og skonnerten "Torvald" - levert i 1828 - er bygget av Torstein Muruvik, og at byggeplassen var Muruvikfjæra.
Torsteins sønn Ole Andreas (f. 1830) ble en kjent skipsbygger. Han kjøpte i 1853 Nygården (parsell av Hommelvik Mellom) og anla skipsverftet i Nygårdshavna (der småbåthabvna er idag) . Han skrev seg for skipsbyggmester O. T. Viig.
I 1880 bygsla Edv. F. Bratt fra Trondheim 7 mål strandgrunn i Muruvik til anlegg av kai og opplagstomter. Denne eiendommen lå der Elkems havneanlegg ligger idag, og fikk navnet Muruvik Vestre. Kaiprosjektet ble det ikke noe av og kontrakten ble opphevet i 1887.
I 1888 kjøpte godseier Astrup Muruvik Vestre og bygde et sagbruk der. Det var et ganske stort bruk med tre sagrammer og en arbeidsstokk på omkring 30 mann. Det ble også bygd en arbeiderbolig som ble kalt "Trinserud" og en disponentbolig som fikk navnet "Kamperud". Driften ble innstilt etter ca. 4 år og bruket nedlagt. Astrup var også eier av Meraker Brugs Aktieselskab, og dette ble grunnlaget for den videre drift på industriområdet i Muruvik. Meraker Brug eide og drev også sagbruket i Hommelvik, og i en lang periode, ja faktisk fram til på 1960-tallet ble bukta sør og vest for havna brukt som mellomlagringsplass for tømmer som skulle sages på bruket i Hommelvik. Inne i denne bukta var det så grunt at tømmeret ble liggende på botn når det var fjæra sjø. Inn- og uttauing, som foregikk med slepebåt, måtte dermed forgå på flo sjø.
Fra 1916 har Meraker Smelteverk (nå Elkem Meråker) hatt et anlegg her for import av råstoffer som sendtes opp til Meråker og Kopperå for foredling og som kom ned igjen som ferdige produkter. Disse ble så eksportert over havna i Muruvik. Råstoffene var kalkstein, malm, kis, kvarts, koks og kull, mens ferdigvarene var kalsium-karbid og diverse jern-legeringer såsom ferro-krom, ferro-silisium og ferro-magnesium.
Industriområdet i Muruvik en vinterdag i 1966
Like etter krigen bygde man en kalkovn i Muruvik, som årlig produserte opptil 20.000 tonn kalk, som var hovedråstoffet for produksjon av kalsium-karbid. Kalksteinen, som i sin tur var råstoffet for kalken, kom i all hovedsak fra smelteverkets egne brudd på Ytterøya utenfor Levanger. Derfra ble den frakta til Muruvik med lektere.
Anlegget til Meraker Smelteverk fikk en markant betydning for Muruvik. Utover 1920 og -30-tallet økte arbeidstokken jamnt, og flere av arbeiderne bygde seg hus i grenda. Under krigen gikk virksomheten naturlig nok noe ned, men tok seg kraftig opp igjen etter 1945. Arbeidsstokken var på topp i slutten av 1960-åra, og da hadde over 40 personer sitt faste arbeid her. Under spesielt travle sjauer kunne det bli hyrt inn opptil 20 mann i tillegg. De fleste som arbeidet på Bruket, bodde i Muruvika. Men også i den nærmeste omegn, altså fra Hommelvik til Skatval, bodde flere av de som hadde sitt arbeid her på 1960-tallet. Sjøl om det var tung kropparbeid og riskikabelt arbeid under helt andre sikringstiltak enn det som er vanlig idag, så har det ikke vært svært mange alvorlige ulykker på Bruket, men noen har det dog vært. Under bygginga av kalkovnen omkom en arbeider fra Kopperå, som falt ned i ovnen fra et stillas oppe på toppen. Ei ulykke som satte strekt preg på beboerne i Muruvik, var da Einar Iversen omkom i ei sprengningsulykke på midten av 1960-åra. Drifta av havneanlegget ivaretas idag av et eget selskap som kalles Muruvik Havn, og det håndteres en hel del andre varer enn det som Elkem Meråker har behov for. En stor bruker av havna er Felleskjøpet i Trondheim.
Virksomheten på Bruket har nok uten tvil vært et stort gode for Muruvik, men gjennom tidene har nok både støy og støvplager vært et problem for de av beboerne som bor nærmest annleggsområdet.
Slik så nordøstre del av Muruvika ut i 2003
I 1957 ble det satt i gang anlegg av en oljehavn i Muruvik. Det var den svenske stat som stod bak, og grunnen var at man ville sikre seg oljeforsyninger til Nord-Sverige på vinters tid, selv om Bottenviken frøs til og ikke kunne holdes åpen for båttrafikk. Til oljehavna hører et kaianlegg, og oljetanker er plassert i utsprengte haller inne i fjellet. Herfra går det en tunnel til Hell, der oljen kan lastes opp på biler og jernbanevogner. Anlegget sto ferdig i 1961, men like før det skulle tas i bruk, gikk det et leirras i Muruvik som tok med seg deler av anlegget, slik at oppstart på anlegget ble ikke før i 1962. Dette raset, som gikk om natta, tok også med seg jernbanelinja, og et godstog kjørte ut i leirmassene som raset la fra seg, men ingen personer ble skadd. Anlegget ble utvidet med tre propangasstanker i 1980-åra, og med asfaltoljetanker i 1990-åra. Asfaltoljetanker har det også vært andre steder i Muruvik. Først en som ble satt opp på smelteverkets område i 1960, og seinere to tanker som sto ute på Flatholmen noen år. Gasstankene, som ble eid og drevet av Statoil, ble demontert igjen og fjernet i 2001.
I 1992 ble det bygd et anlegg som kunne laste opp biler fra tankanlegget inne fjellet også på Muruvik-sida.
I 1961 raste et kvikkleireområde i Muruvik ut, og tok med
seg jernbanesporet
Svenskene trakk seg ut av anlegget sist i 1970-åra, og siden har det vært eid av diverse norske selskaper,såsom Listora, Norske Fina og nå sist oljeselskapet Norske Shell. Norske Fina hadde i en periode fra 1988 til 1996 sin Midt-Norge-administrasjon i det som var stuggulåna på Muruvik-gården inntil de bygde nye hus på øversida av jernbanen i 1957-58.
Under anleggsperioden fra 1957 til 1962 var det mange som hadde arbeid her i Muruvik. Anleggsarbeidere fra hele landet deltok, og oppimot hundre av dem bodde i en brakkeleir som ble etablert like utafor tunnelinnslaget. Det var ikke helt fritt for det man kaller "Klondyke-stemning". Både under anleggsperioden og seinere har man stort sett unngått alvorlige ulykker i oljehavnanlegget.
Til drift av anlegget har det aldri vært mange ansatte, men noen (3-10) har det da vært hele tiden, og noen av dem har bodd, og bor fortsatt i Muruvik.
Siste tilvekst på industrisida i Muruvik, er steinbruddet som er etablert ovafor Larsrommet. På tross av sterke protester fra beboerne i Muruvik, ga Malvik Kommune tillatelse til å starte steinbrudd og og knuseri her i 1996. Denne bedriften har for tiden et par arbeidsplasser.
Tankanlegget med utendørs tappestasjon i 2003
Hyttekolonien
De første fritidsboligene i Muruvik ble oppført før krigen. Men det var nok i perioden 1945 - 1965 at de fleste hyttene ble bygd. Noen ble oppført innimellom eksisterende boliger, mens de fleste ble oppført i tre forskjellige hyttefelt. Det ene var ute på Flatholmen (Stugguberget), det andre utover Langs veien og jernbanen forbi Svartvika, mot Hommelvik, og det tredje var i Furuhaugen, som er bergryggen som på en måte deler Muruvikgrenda i to deler. Det var i første rekke folk fra Trondheim som bygde sine hytter her, en også folk som arbeidet ved Meraker Smelteverk sine anlegg i Meråker og Kopperå har også funnet seg en "perle" her nede ved sjøen. De som bodde i hyttene på sommers tid ble av de fastboende gjerne kalt "byfolket". I Muruvika er det uansett kort vei til fjæra og dermed gode bade- og fiske-muligheter, og det var stoppested på jernbanen, - noe som var viktig fram til ca. 1960, da biltrafikken tok av.
I Malvik Kommunes generalplan, utabeidet midt på 1970-tallet, ble det satt stopper for videre ny hyttebygging i Muruvik, men gjort klart at de hytteeiendommene som lå innafor den øvrige bebyggelse, inklusive hyttene i Furuhaugen, kunne om ønskelig omreguleres til boliger. Dette har ført til at en stor andel av disse hyttene idag enten er blitt omgjort boliger, eller også er blitt revet og det er blitt satt opp nytt bolighus på tomtene. Hyttene i feltene på Flatholmen og utover Svartvika fungerer fortsatt som attraktive fritidseiendommer for de som eier dem. Det finnes flere eksempler på at folk som har hatt en oppvekst med hytteliv i Muruvika, de har seinere valgt å bosette seg der.
Hytter på Stugguberget i 2003
Natur og idyll
Som også nevt ovenfor, så har Muruvik en natur rundt seg som gjør stedet til en idyll. Et hovedmoment i dette, er selvfølgelig Flatholmen, med badestrand og friområde.
Malvik Kommune og Trondheimsregionens Friluftsråd har i samarbeid med grunneierne her på en utmerket måte lagt til rette for rekreasjons-utfart hele året. Naturlig nok er det sommers tid, og når det er forhold for bading i sjøen, at det er størst utfart. Men det ser ut til at flere og flere finner ut at dette er et flott område å ferdes i også på vinters tid, - særlig for dem som ikke liker å gå på ski.
Ute på Flatholm-skjæret, som ligger nord for spissen på Flatholmen (Kjerringrauva) har det til alle tider vært et yrende fugleliv. Her har ærfugl, flere måse-arter, terner, tjeld og andre sjøfugler hatt sin årvisse hekkeplass. Først på 1990-åra innførte Fylkesmannens Miljøvernavdeling ferdselsforbud ute på skjæret i hekketida.
Foruten idyllene nede ved sjøen, så har Muruvika også muligheter for rekreasjon og trim sør for fylkesveien, altså i områdene oppover Gjevingåsen og rundt Hommelviktjønna. De gamle ferdselsveiene som går i området er holdt så noenlunde åpne, slik at det i hvert fall ikke er noe problem å ta seg fram til fots. Enkelte strekninger kan også beferdes med sykkel. Mange steder langs disse veiene har man en fantastisk panoramautsikt utover Trondheimsfjorden. Muruvik Vel har gjort en prisverdig innsats for å tilrettelegge for utfart i dette området.
Naustan på Flatholmen i 2003
Framtida?
Det er vanskelig å spå om framtida sies det. Underforstått av dette, så må det altså være mye lettere å skrive historie, - javel. Uten å spå kan en nevne noen ord om planer som er kjent idag, og som vil komme til å ha betydning for Muruvik. Den ene går ut på at også jernbanesporet på strekningen Hommelvik - Hell skal legges i tunell. Dermed ser man for seg at i alle fall den ene av strekningene fra Muruvik blir frigjort til annet formål. Dersom det fortsatt skal være industri og havnevirksomhet her, så vil man nok opprettholde jernbaneforbindelse den ene veien. Om den andre strekningen da blir gjort om til vei, så ville man fått løst problemet med tungtrafikk gjennom boligområdet.
En annen plan går ut på at området mellom Hommelvikhøgda og Holmen - Svartnesset skal legges ut som boligområde.
La oss bare håpe at utviklinga framover vil forsterke og utvide idyllene, og ikke det motsatte.
Kilder:
En liten oversikt over Muruvik fram til i dag, Utgitt av Muruvik Vel i 1976.
Leif Halse, Malvik Bygdebok bd. I og III.
Kåre Forbord, Malvik Bygdebok bd. IV.
Der ikke annet er nevnt, er alle bilder til artikkelen tatt av
forfatteren